Lar maska falle

Lagt ut av

Er det ikke rart, hvordan vi hele tiden tåler litt mer, og enda litt mer? Vi prøver så godt vi kan å unngå trøbbel. Likevel, når vi ser tilbake, kan vi se at vi ble stående alt for lenge i en situasjon som vi aldri ville ha valgt frivillig å satt oss i. Det er som om vi har mistet oversikten og dømmekraften. Hvordan havnet jeg her? Og enda mer merkelig, hvorfor ble jeg værende så lenge? Hvorfor så jeg ikke dette før?

Det er faktisk gått ett helt år siden sist jeg skrev et innlegg her. Livet var rett og slett for tøft en periode, og jeg hadde behov for å stable meg opp på beina igjen. Bygge opp troen på at jeg var verdt noe som helst som menneske. Bygge opp troen på at noen ville føle at ordene mine var verdt å lese igjen.

Da jeg skrev det siste innlegget for et år siden hadde jeg satt på meg maska. Den maska som smiler og er positiv uansett hvilken storm som raser inni meg.

Du som leser dette kjenner deg sikkert igjen i det jeg skriver nå. Mange av oss er flinke til å kle på oss et smil og late som om alt er bare fryd og gammen, når sannheten er at det er alt annet enn akkurat det.

For meg er akkurat dette den beste forsvarsmekanismen jeg har. Smilet mitt og den ukuelige optimismen. I stunder der det raser som verst og jeg har det slik jeg hadde det i starten av 2018, så unngår jeg med et smil å få spørsmål om hvordan jeg har det. På den måten unngår jeg min største frykt, det å måtte svare.

Der jeg bor, i en liten by må man også huske å trå veldig varsomt, det er metaforiske landminer overalt, og man vil helst unngå å tråkke på én av dem ved å fortelle hvordan ting egentlig er.

Vel uansett, for et år siden da jeg sist skrev, så satt jeg i mitt nye hus og kikket rundt meg på tomme vegger og forestilte meg hvordan ting ville se ut her i mitt nye hjem. Her skulle jeg bygge et rede for meg selv, en trygg havn. Det var så tomt at selv den minste lyd ga gjenklang i veggene. Jeg skulle være alene, og jeg sverget for meg selv der jeg satt, at ingen mann skulle noen gang få trå sine bein innenfor døra. Sånn var det med den saken, trodde jeg i alle fall da.

Lite visste jeg da, at jeg om få måneder skulle si ja til å treffe én som raskt skulle snu hele verden på hodet for meg. Men det er jo fint å tenke på, at når det ser som mørkest ut – så har alltid livet en positiv overraskelse på lur for deg.

2018 startet som dere skjønner med en smell, rett i veggen. Det kjentes som om jeg var kasta ut inn i det store intet- i en utforbakke uten en eneste grein å holde meg fast i. Samtidig visste jeg at det ville bli enda tøffere når våren nærmet seg. Da skulle jeg nemlig vitne i, og følge min nærmeste venninne gjennom en fryktelig tung rettsak.

Bakhistorien for rettsaken kan du for øvrig lese her. 

Rettsaken vekket gamle minner og jeg har aldri følt meg så hudløs og sårbar før.

Samtidig var en usynlig ball begynt å rulle, for paradoksalt nok, hadde starten på dette året vekket en indre styrke som jeg ikke ante bodde i meg. Midt i denne stormen opplevde jeg at jeg fant meg selv.

Å finne seg selv høres kanskje rart ut, men jeg synes det er et godt uttrykk. Fordi det å finne seg selv innebærer en rekke ting.

For meg var det som om jeg så verden mye tydeligere. Jeg fikk en klar oppfatning av hva jeg som menneske kan godta eller ikke av andre. Jeg fant tilbake min verdi. Det var på ingen måte enkelt å komme til den konklusjonen, og det tok meg lang tid å innse, men da jeg fant meg selv så klarte jeg også atter en gang å tyde omrisset av denne verdien jeg har som menneske. Til tross for at jeg bare er en ubetydelig liten prikk i den store sammenhengen, så har selv en liten maur en verdi, og det har jeg også.

Jeg fant ut hva jeg ønsker utav livet og hva mine forventninger er til både meg selv og andre. Ikke minst opplevde jeg også å bli fylt av en uendelig stor takknemlighet. En takknemlighet overfor de menneskene jeg har i livet mitt som betyr så mye for meg, for jobben min, og for det livet jeg er så privilegert å få leve.

Da jeg fant meg selv igjen, klarte jeg også å finne tryggheten til å åpne hjertet igjen. Akkurat det er en avgjørelse jeg ikke angrer på.

Når jeg omsider turte å åpne hjertet mitt igjen, så fant jeg min aller beste venn og en kjærlighet større enn jeg noen gang kunne forestilt meg. Jeg fant en mann som så langt har vist meg at livet i et parforhold kan være trygt og godt. En mann som forstår meg, som ser alt det gode i meg og som viktigst av alt, lar meg være den jeg er. Jeg gleder meg alltid til å komme hjem til han etter jobb eller reise, og jeg setter alltid pris på den verdifulle tiden vi har sammen.

Mannen som var tiltalt i rettsaken jeg linket til ble sendt til soning i går, dessverre en alt for mild straff for handlinger som vil prege livene til alle involverte i årevis fremover.
Straffene i Norge for å ødelegge andres liv, både partner og barn, er for milde. Mørketallene for saker som aldri kommer for retten er alt for store. Noen ganger må et liv gå tapt før andre får vite hva som egentlig foregikk.

Jeg opplever at både psykisk og fysisk vold ties i hjel. Det får meg til å tenke at det kanskje er på tide å slutte å gi #metoo kampanjen så mye spalteplass, og heller sette søkelyset på psykisk og fysisk vold i parforhold i stedet?

Jeg er et menneske, det innebærer selvsagt også at jeg ikke er feilfri. Det er mulig det er feil å skrive dette og at jeg kanskje utløser én landmine eller to ved å publisere dette. Samtidig vil jeg ved å skrive dette, oppfordre alle til å være åpne med hverandre om hvordan ting egentlig er.

Hadde vi alle turt å være mer åpen, så ville kanskje mange fokusere mindre på hvordan de fremstår utad, og heller oppføre seg bedre innenfor husets lydtette vegger.

LRM_EXPORT_20180511_104757.jpg
Bilde tatt av Bodø NU

 

 

3 kommentarer

  1. Wow. Very well said. I commend you for having the courage to post this. I have a feeling it will help many others in that situation in the future. God bless.

    Liker

  2. Det var sterkt å lese historien til deg og din venninne, jeg skjemmes, som mann, å lese at man kan være så jævlig, både fysisk og psykisk mot kvinner og barn. Håper både du og venninnen din aldri får oppleve noe slikt igjen og at livet blir bedre å leve etterhvert som tiden går, og forhåpentligvis leger tiden endel sår. Til slutt må jeg si at det står respekt av å legge ut historiene deres, kanskje det kan hjelpe andre som er i en lignende situasjon, men ikke tør å bryte ut av terroren.

    Liker

  3. Veldig godt skrevet, ønsker det beste for dæ vidre i livet.
    Hadde vært artig å vært på jakt med dæ,men, koselig å følge dæ med de mange fine bildan dine. Ha en fin vinter😀

    Liker

Legg igjen en kommentar til Ivar Aanes Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s