Min pappa

Siden det er farsdag i dag, så tenkte jeg at jeg ville skrive et innlegg om min pappa. Han har jo tross alt mye av ”skylda” for at jeg er så lidenskapelig opptatt av jakt og friluftsliv.

Mitt forhold til naturen og jakt kom tidlig. Jeg var nok rundt 6-7år gammel når jeg trasset meg til å få være med pappa på jakttur med kompisene. Når jeg sier trass, så mener jeg hele spekteret av trass bare en smårolling på den alderen kan mestre; hyling og remjing, tigging og høylytt gråting akkompagnert av å ligge på magen på gulvet å banke med hendene. Jeg SKULLE være med, så jeg brukte alle triksene jeg hadde i boka for å få det som jeg ville.

I stedet for å overse den trassige jentungen, så lot pappa meg få være med på de aller fleste turene, men det var selvfølgelig ikke uten motkrav til meg.

Det første kravet var at jeg aldri under noen omstendigheter fikk lov til å sutre eller klage. Det neste kravet var at jeg måtte gå så langt som det ble bestemt i det tempoet som de andre gikk i. Som andre barn som endelig har trasset frem viljen sin, var jeg storfornøyd med meg selv, ga meg selv en selvtilfreds klapp på skuldra og godtok selvfølgelig disse vilkårene uten å mukke.

I ettertid har vi ledd godt av både de harde vilkårene jeg ble stilt ovenfor, for det ble noen harde turer for en liten skrott. Turer som kanskje hadde knekt jakt og friluftsinteressen til mange barn.

Jeg må kanskje innrømme at pappa kanskje ikke var den aller flinkeste til å legge til rette for å ha med en smårolling på jakt.

Om jeg lukker øynene kan jeg enda mane frem bildet av baksiden av pappas fjellsko som jeg stirret på, mens jeg småløp etter han opp og ned fjellsider. Men det tok på ingen måte knekken på ønsket mitt om å få være med – tvert imot. Jeg synes ting skulle være akkurat sånn og jeg koste meg glugg fordervet når jeg fikk traske etter pappa. Vi var et team, han og jeg.

Som 14 åring tok jeg jegerprøven, og da jeg fylte 16 fikk jeg pappas gamle hagle som jeg har enda den dag i dag i våpenskapet. Min første jakt med eget våpen resulterte i at jeg fikk skutt en hare. Dette er virkelig en historie for seg selv, og dere skal få en kortversjon av kaoset som oppsto rundt denne haren.

Det som skjedde var at jeg, mamma og pappa hadde jaktet hele dagen uten å skutt særlig mer enn hull i lufta, men når vi starter hjemturen får jeg øye på en stor, hvit hare. Det var da temperaturen steg noen hakk og det komplette kaoset i den lille familien Lorentzen var et faktum i løpet av svært få sekunder.

Jeg ser haren, kaster opp hagla og i dèt jeg løser skuddet hører jeg pappa kauke ”Ja DÆVEN vest du bomma!!”, vi er jo nordlendinger og du kan bare tenke deg hvor mye trykk det kan ligge bak en slik setning! Jeg bomma ikke -haren lå der steindød, men pappa var redd at haren skulle begynne å skrike og skremme meg, så han tar noen raske skritt frem og tar tak i haren og kakker den mot en stein så blodet spruter. Tilfeldig nok tok blodet retning av øyet mitt, noe som resulterte i at jeg fikk ene øyet fullt av blod. Dette forårsaket i sin tur panikk hos mamma som bivånet det hele og var hellig overbevist om at jeg blødde fra øyet.

Komplett kaos, ikke sant? Dette er et minne som jeg kommer til le av, selv når jeg sitter på gamlehjemmet med dobbelt lag Tena Lady og gnafser på ulne gamle kamferdrops som jeg har funnet i lomma mi.

Nå kan det kanskje høres ut som om pappa var for tøff i mot meg, og at det ikke er gode minner jeg har. Men slik føler jeg det på ingen måte!

Jeg lærte veldig mye av pappa, både om jakt og det å elske friluftsliv. Han ga meg mange utrolig fine og lærerike opplevelser. På mange måter så tror jeg også at de harde vilkårene pappa satt, var med på å gi meg bein i nesa, pågangsmot og en ukuelig optimisme når det stormer som verst. Det har vært med på å forme meg til hvordan jeg er i dag, både som person og som jeger.

Pappa er den som alltid stiller opp når det behøves. Pappa har humor, er positiv og har alltid fornuftige svar på det meste. Pappa er en trygg havn og en bauta i livet mitt, samtidig som han også er en av mine beste venner. Han blir alltid med når jeg kommer med forslag, til og med om jeg impulsivt foreslår å dra på revejakt midt på natta når det egentlig er på tide å ta kveld. Pappa har hele mitt liv stilt harde krav til meg og gjort meg tøff – men han har også holdt handa mi når det har vært behov for det og vært min «sidekick» om jeg finner på noen sprell.

Jeg er evig takknemlig for at jeg er så heldig at jeg har han i livet mitt.

Gratulerer med farsdagen pappa, for meg er du verdens beste og jeg ville ikke vært deg foruten!

Kjempeglad i deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s