Å være fuglehundeier- den nakne sannheten

I dag regnet det. I bøtter og spann.

Men i går kveld hadde jeg og mamma (to vær-optimister) funnet ut at vi måtte trene hundene i dag, selv om værmeldinga så relativt dyster ut.

Til tross for optimisme hva været angikk hadde skaperen bestemt seg for å la alle himmelens sluser stå åpne i dag. Men siden vi anser oss som skikkelige fjellfinner så kunne verken regn eller tåke stoppe oss, det ville jo vært flaut – selv om jeg skal innrømme at frokosten tok mistenkelig lang tid.

Jeg har ikke tenkt å fortelle dere så mye om hvordan dagen i dag gikk og hvor bløte og kalde vi ble, men jeg ville heller skrive noen ord om hvordan det er å jakte med fuglehund, både i teori og praksis. Men som kjent kan teori og praksis ofte være to ytterpunkter 😉

For de som aldri har jaktet med en fuglehund, så er det kjent som den ”tyste jakten”. Et stille samarbeid mellom jeger og hund for å få skutt rypa.

Den perfekte symbiosen. Fryd og gammen. Det er i alle fall det vi liker å forestille oss, vi som ikke helt liker å stirre sannheten rakt inn i øynene.

Ideelt sett skal det fungere slik at hunden jakter i nærheten av jegeren, og helst innenfor synsvidde. Når den finner rypa skal hunden ta stand (da ser det ut som om hunden har fryst fast og peker i retning av rypa), deretter skal jegeren ha god tid til å komme opp til hunden og be den reise rypa. Deretter skal hunden sette seg eller ligge slik at jegeren får en utmerket god skudd sjanse.

Om jegeren klarer å skyte rypa og alt har roet seg skal man be hunden (som da forhåpentligvis enda sitter i ro der den fikk beskjed om å sette seg), om å søke gjennom området for å se om det enda sitter gjenliggere. Gjør det ikke det, skal man kunne be hunden om å apportere det felte viltet. Det vil si finne rypa og levere den fint og kontrollert til jegeren.

Pur jaktlykke, ikke sant? Vel, fint i teorien – men i praksis er det jo ikke alltid slik, er det vel?

fb_img_1472643595684.jpg
Slik ser smilet ut når unghunden på 10 måneder skjønte hva en jakthund skulle gjøre – men så kom han inn i puberteten….Bildet tatt i 2011

Nei la oss være litt mer realistiske. Hunder er ikke en maskin og det har jeg fått erfart mange ganger.

Vi kan for eksempel starte med første oppgaven hunden har– å jakte i nærheten av jegeren. Nå har det seg slik at det er ikke alltid at hunden min skjønner at hagla bare har en viss rekkevidde og at mine føtter ikke har samme hastighet som den selv. Jeg tror alle som har hatt fuglehund har opplevd fra tid til annen, noen oftere enn andre (undertegnede er så absolutt medregnet), å stå på den ene siden av en dal å se hunden jakte laaaangt der borte i den andre siden av dalen, gjerne flere kilometer unna, med ører som helt plutselig har blitt døve for både fløyta og roping.

Eller kanskje enda verre, det har hendt at jeg har sluppet hunden på morgenen for så å få et blikk fra hunden som sier ”takk for skyssen, skitt jakt! – sees til lunsj”. Det er når det har blitt slik at jeg har tenkt at kanskje støkkjakt hadde vært et bedre alternativ. Jeg ville i alle fall spart penger på hundemat.

Så er det punktet der hunden finner rypa. Dette kan også skje når man er så langt unna at hunden tenker ”vet du, dette fikser jeg fint selv” hvorpå hunden freser rundt i lyngen og får alt av fjærkre i lufta – mens du selv står som en hjelpeløs tilskuer flere kilometer unna og holder så hardt i hagla at knokene blir hvite i ren frustrasjon. Som du sikkert skjønner så snakker jeg av erfaring. Det er da du mentalt forbereder en finn.no annonse for å selge hunden.

Men skulle du da være så heldig at hunden finner viltet nært deg, så er det hjelpes meg ikke så sikkert at alt går som smurt da heller.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sneket meg sakte og forsiktig opp bak hunden som står i en stilfull stand, mens jeg hovmodig forestiller meg det perfekte utfall.

Men hovmod står for fall, iallefall om man er lykkelig eier av en fuglehund.

For det som kan skje når man kjenner selvtilliten vokser og man tror at alt ligger tilrettelagt, er at helt ut av det blå så freser hunden fram og får alle rypene på vingene og forsvinner etter dem i en imponerende fart over horisonten. Alt dette, mens jeg står igjen og plukker lyng og fjær i fra kjeften. Hovmodet fordufter og alt man står igjen med er ydmykelse.. og litt fjær i munnen selvfølgelig.

Innimellom så har jeg vært så heldig at hunden har jaktet fint innenfor rimelighetens grenser og har tatt en stilfull stand som han holder helt til jeg gir den beskjed om å reise fuglen. DA burde vel alt gå bra? Neeida, neste punkt på lista over rollebeskrivelsen til hunden under jakta, er minst like vanskelig som de foregående punktene.

Kommandoene «sitt» eller «ligg» er uhyre vanskelig for en fuglehund når rypene er på vingene. Det frister mye mer å gi det en sjanse på å fange rypene selv og de følger med friskt mot etter rypene. Jeg har opplevd at fuglehunder ofte har veldig stor selvtillit når det kommer til egen evne til å fange rypa.

Jeg har forøvrig ikke tall på hvor mange ganger jeg har brølt SITT med et volum så høyt at sladrekjerringa i nabodistriktet har satt kaffen i vranghalsen og spyttet gebisset tvers over kjøkkengulvet – uten at det har hjulpet nevneverdig på situasjonen.

Men til tross for at fuglehundene ikke alltid samarbeider og kanskje innimellom – heller setter kjepper i hjulene for jakten, så er alt glemt i det øyeblikket hunden for en gangs skyld har gjort alle punktene rett, og da kan du banne på at alt gammelt grums er borte som dugg for sola!

Jeg tror at det faktum at det er en beinhard jobb å få en fuglehund til å gjøre som den skal, bidrar til at følelsen av suksess føles så stor som den gjør, når hunden endelig gjør alt rett.

cropped-cropped-11214026_10156277281330088_2994185873510972117_n.jpg
Kompis og meg i høsten 2015, den høsten han endelig skjønte tegninga igjen.

Min Gordon setter Kompis aka. Kaptein- Kaos er nå seks år gammel, og i fjor høst var første året han begynte å skjønne hva jeg forventet av han, slik at det ikke bare var flaks hver gang jeg fikk felt fugl for han. Treninga i dag så også lys ut- til tross for regnskurene.

Dette gir meg håp om en fin høst med gode og jaktbare situasjoner. Selv om det har vært en lang vei å gå, så har han endelig skjønt at det å jakte sammen med matmor er det lureste- for hun har jo tross alt hagla! 😉

En ting skal iallefall sies, vi fuglehundeiere er ukuelige optimister med en uendelig lang tålmodighet 😉

img_20160904_153618.jpg
Bilde tatt i dag av Kompis – høstfargene er begynt å komme med løfte om en fin jakthøst!

2 kommentarer om “Å være fuglehundeier- den nakne sannheten

  1. Ah!! Deilig lesing og så godt å vite at man ikke er alene når det føles ut som at «alle» andre får det til 😉 det kan være så utrolig frustrerende til tider og alt kan føles så håpløst også får man en fin situasjon og motivasjonen er på topp igjen 😉

    Du må gjerne titte innom vår lille blogg om du skulle kjede deg 😉 en ærlig blogg om hvordan det er å være fuglehund 😉
    http://Www.ruske-sara.com

    Liker

    1. Hihi, er jo stort sett solskinnshistoriene man får høre 😉 men tror alle som har hatt fuglehund kjenner seg igjen i deler av dette :p
      Skal ta en titt 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s